Victory lever, og Nubi har melk! Det er nesten ikke til å skjønne. Etter alt hva mamma Nubi har gjennomgått, så har hun fortsatt melk til den lille. Det synes fordi vi registrerer vektøkningene dag for dag. Det er en kurve som stiger og stiger. Det kan bare bety en ting. Ungen får i seg ernæring fra mamma. Det er jo fantastisk, og faktisk det beste som kunne skje.
Hvor tar denne mammaen kraften fra?
Ikke bare er Nubi i stand til å ernære den lille. Hun har i tillegg overskudd nok til å stelle med sitt avkom. Vaske og beskytte. Mamma Nubi ligger der som en bauta, og vokter over sitt lille kull. Hun vet å si i fra dersom det ikke skulle passe. Allikevel godtar hun besøk av Ojas Jazz, hvilket er Nubis unge fra et tidligere kull. Vi bare måper, og undrer; Hvor tar denne mammaen kraften fra?
Det er nesten ikke til å tro.
Nå må man nesten kunne si at underet har skjedd! Dagen etter et ganske så omfattende inngrep, med tap av flere unger, med store smerter og troligvis psykisk stress. Nubi går inn i mammarollen og utfører den nærmest perfekt. Det er nesten ikke til å begripe at det kan være mulig. På toppen av det hele klarer hun faktisk å vise sin kjærlighet og tilhørighet med godlyder og kverning. Nei, det er nesten ikke til å tro. For en styrke! For en kjærlighet!
Vi måtte assistere.
Victory var den fra dette kullet som faktisk viste livstegn allerede i mammas mage. De andre i kullet ga ingen slike signaler på det stadiet. Kanskje var de allerede døde?
Den første som kom var jo dødfødt. Den neste var altså Victory. Mamma Nubi var da ikke i stand til å ta seg av den nyfødte. Av den grunn måtte vi assistere med å åpne luftveier, massere, tørke og så mate med pipette. Dette ble så rutinen det neste døgnet, inntil Nubi så suverent kom tilbake, og kunne overta.
