Minst to må man være, – for å holde varmen!
Alle som har levd en stund vet det, man må være minst to, for å holde varmen! Slik er det også med kattungene, man må være minst to, for å kunne holde varmen. Derfor klumper de seg sammen, derfor endrer sin posisjon etter en stund, derfor søker de seg stadig nærmere sentrum i ungeflokken. Dette for å kunne få varmen fra alle hold.
Kattungene avgir varme til hverandre.
Folk som fyrer med ved, har erfart det. Én kubbe gir dårlig varme. To kubber tett inntil hverandre avgir varme, gnist og glød til hverandre. Jovisst, – minst to må man være!
Kattungene erfarer dette rent instinktivt, og det kan være grunnen til at de hele tiden søker å posisjonere seg i forhold til hvor varmen kommer fra. De som en stund har lagt seg ytterst prøver å komme seg nærmere senter. Kattungene klumper seg sammen, og avgir varme til hverandre.
Gnisten kommer også i andre settinger.
Gnister kommer også i andre settinger og vil således kunne tenne. Hva tenninga vil resultere i er en annen sak. Noen katter er nærmest forelsket i hverandre, andre igjen blir simpelthen voldtatt, mens noen faktisk svinser rundt hverandre en stund, føre parringen skjer. Noen parringer skjer med mye lyd og stor ståhei, mens andre kan foregå nærmest i det stille. Forutsetningen er allikevel at kandidatene har tilgang på hverandre. Vi har opplevd både forelskede katter og nødvendig parring.
Hormonene presser på.
Når hunnkatter er i løp, er de nærmest desperate. Da gyver de likeså godt løs på hverandre, dersom det ikke åpenbarer seg en brukbar hannkatt. Løpetiden er slitsom for mange. Dette kan resultere i vekttap og endret adferd. Mange hunnkatter ligger i høyde med parketten og er definitivt klare for parring. Allikevel, dette går som regel over etter en ukes tid. Men, er man i den rette alderen, og hormonene presser på, kan man godt atter være i løp etter en uke eller to.
