Prince Emporio ( aka Gustav) er død.
Gustav er død, bare 7 måneder gammel. Etter en lengre tids sykdom ble det i dag klart at han var svært syk og at det var meget dårlige prognoser for fremtiden. Med tungt hjerte lot vi ham få slippe. Vi ønsket ikke at han skulle få et liv i smerte og fornedrelse.
Prince Emporio (aka Gustav) har i lengre tid slitt med diaré og oppkast. Til en begynnelse la vi ikke så stor vekt på det. Diaréen ble liksom litt skjult i
kassa sammen med de andre kattenes avføring. Det er jo heller ikke så uvanlig at katter kaster opp. I tillegg så spiste han normalt, var sosial, leken og kontaktsøkende.
Vektnedgang på over 400 gram.
Gustav syntes dessuten å være i kjempeform. Vi gikk turer og han var ute i hagen og jaktet fluer.
Men så en dag syntes vi han hadde blitt så slunken. Han ble veiet – sjokket kom med en vektnedgang på over 400 gram. Gustav var jo en kattunge på rundt 6 måneder, og heller skulle han legge på seg. Diaréen hadde nå utviklet seg til rent slim med litt blod. I tillegg begynte Gustav å bli ganske så matt i øynene og slapp i kroppen. Det kunne også virke som om han var ganske kvalm.
Satt på antibiotika.
Etter flere runder med veterinærer og tilskudd av energikost samt probiotisk for magen og diverse blod- og avføringsprøver, ble han til slutt satt på antibiotika. Håpet var jo at dette skulle ordne vei i galskapen. De første dagene stabiliserte vekten seg . Så begynte den å stige igjen. Vi tenkte: Yes! Dette går veien. Ved slutten av kuren begynte atter vekten å falle. Dette til tross for at han hele tiden spiste noe og drakk vann. Det merkelige er at dagene var ganske ulike. Noen dager ganske slapp, mens andre dager kunne han faktisk både leke og jakte. Når antibiotika kuren var over startet oppkastet på nytt. Gustav var atter kvalm og slapp og vekta dalte ytterligere.
Gustav hadde tarmkreft.
I dag var vi på nytt til veterinæren. Det ble tatt ultralyd undersøkelse av bl.a. tarmen. Det avdekket et svært så trist faktum. Gustav hadde tarmkreft! En ganske så stor kul som lå rundt endetarmen og som ville ha klemt av hele tarmgangen etter hvert. Veterinæren ble ganske så forferdet over å finne dette på en så ung katt.
I respekt for Gustav lot vi ham slippe.
Vi lot Gustav få slippe. Fremtidsprognosene var såpass dårlige for han selv. Vi ønsket ikke å risikere å gi ham et liv med plager i smerte og fornedrelse. Vi kjente i respekt for Gustav at det var det rette å la ham slippe. Det må være bedre å la ham slippe så ung, enn å risikere å gi ham et langt liv i smerte. Vi mennesker må leve med våre plager og smerter til den siste slutt (forutsatt at vi ikke dopes ned og koples til diverse maskiner). Våre dyr skal få slippe det, spesielt når det ikke er noe verdig fremtid.
Å ha ansvar for en katt.
Til det å ha ansvar for en katt, må også bety å ta et ansvar for at katten ikke skal måtte lide. Enda viktigere er at den ikke skal måtte gjennomgå en masse inngrep med små utsikter til helbredelse. Gustav var for oss en herlig, vakker, sosial og spesiell ung hannkatt. Han var sterkt ønsket. Han var i utgangspunktet tenkt som en ny hjørnesten i vårt lille oppdrett. Det hele ble en svært tung avgjørelse, som også knuste mange av våre drømmer.
