Sicilia reiste i går. Det ble som det bruker, en veldig todelt seanse. På den ene siden, det å skulle ta farvel med en katt, så tillitsfull, så kjærlig og så hengiven. Vi har fulgt henne siden unnfangelsen. Så den andre siden, nemlig tilkoblingen til hennes nye hjem og omsorgspersoner. Som vi har sagt så mange ganger tidligere; hun kunne ikke ha fått et bedre hjem!
Når Sicilia ikke knuser hjertet.
Når Sicilia ikke knuser hjertet med sin avreise, er det fordi at vi faktisk vet at hun vil kunne få en strålende fremtid i sitt nye hjem. Det er saker som varmer en oppdretters hjerte. Det er tegn som fremsier at hennes liv vil kunne bli herlig og betydende. Det å leve med en katt er å forstå katten, prøve å tenke som katten, imøtekomme kattens signaler. Allikevel er det også å tilvenne katten til nye situasjoner og nye personer. Når Sicilias avreise ikke knuser hjertet, er det fordi vi ser at dette vil kunne skje.
Sicilia, don’t come home.
At Sicilia ikke skal komme tilbake er jo ganske så åpenbart. Det er heller ikke noe vi ønsker. Det vi faktisk ønsker er at hun vil finne sitt liv og sin hverdag med sine nye omsorgspersoner. Det vil hun! Det er der hun har sin fremtid. Selv om Simon and Garfunckel synger sin sang, mener vi at livet skal gå videre og at hvert individ er spesielt. Sicilia skal derfor naturligvis følge sin egen karma. Det vil alltid være å gå videre. Så, Sicilia, bli hvor du er, det vil kunne bli fantastisk.
Å leve egne liv.
Som oppdretter må man alltid være innstilt på at kattungene er individer som etter hvert også vil kreve sitt eget liv. Dersom ikke vi besørger dette, vil det allikevel skje. Kattemamma vet dette rent instinktivt. Så etter endt oppfostring blir kattungene nærmest skjøvet unna. Slik er naturen innrettet. Det kan synes brutalt, allikevel er det slik det går til. Den nye generasjonen må lære seg å leve egne liv.
