Når ungene reiser er et litt bittersøtt tema. På den ene siden er det en ufravikelig utvikling. Før eller siden kommer det til, at adskillelsen kommer. De unge skal få muligheten til et eget liv. De må kunne leve et eget liv. På den andre siden er de bånd som er skapt gjennom svangerskap, fødsel, ernæring og oppdragelse. Det er ikke lett å skulle gi slipp. Dersom ikke vi sørger for det, vil nok kattemamma gjøre det.
Ungene må kunne klare seg selv.
De fleste avskjeder går som regel nesten smertefritt. Hvis ikke, vil nok allikevel katte mamma sørge for at de små må kunne klare seg selv. Naturen er ganske så brutal på denne måten. Allikevel, det ville vel være nesten like brutalt at kattemamma skulle få ansvaret for sine snart voksne unger. Kattemamma har gjort sitt beste for at avkommet skal kunne få en så god start som mulig. Nå må det meste være opp til ungene selv.
Allikevel sørger mamma.
Allikevel sørger mamma. Hun går rundt og kaller og søker. Hun bringer kanskje med en leke mus eller liknende, som hun vet at ungen tidligere har satt pris på. Så går hun og kaller og roper. Det kommer allikevel ikke noe svar. Det hele er nærmest hjerteskjærende. Kan katter sørge? Ja, så definitivt! Sorgen er kanskje litt annerledes enn for mennesker, allikevel, den er der.
Kunnskapen fra mamma
Om ikke vi mennesker hadde deltatt i forvaltningen hadde nok kattemamma etter hvert allike vel sørget for at ungene måtte prøve å klare seg selv. I dyreverden det ingen bønn. Vil du ikke så må du. Det er den harde virkelighet for å kunne klare seg selv. Det hele handler om beskyttelse og mat. I tillegg skal de unge etter hvert kanskje måtte ta ansvar for egne unger og egen familie. Da kan kunnskapen fra mamma kunne komme godt med.
