Om det å ha katt.
Det å ha katt kan være så mangt. Tidligere, altså før man hadde katt, ville mange, ja, – svært mange ha store og voldsomme innvendinger, om hvorfor din katt går på kjøkkenbenken? Ja, jeg mener, en katt gjør jo ikke slikt? En vantro har vært på besøk.
Der gikk grensen.
Først så tenkte vi, – NEI, en katt skal aldri gå på kjøkkenbenken. Ikke her i huset, – NEI!
Det fremsto liksom i klasse med det å skulle skifte bleier på en baby, i offentlig miljø. Hvem skulle kunne utstå noe slikt
Så begynte kattene å vandre på spisebordet . Dette var liksom OK, så lenge vi ikke hadde besøk.
Allikevel, en sak er barn som kommer hjem og sjekker datomerking på innholdet i kjøleskapet. Men,… det med katter på matbordet?
Vel der gikk jo grensen. I alle fall til de hadde fått seg sin første katt.
Vel, vi gnukker og vasker, vi steller og ordner. Det kan jo ikke være noe å si på rensligheten? Katter er jo også ganske så renslige dyr. Allikevel, vi sitter tilbake med spørsmålet om det er kattene som er i ferd med å ta over?
Så står vi her, med hver vår tallerken.
Så nå står vi her, med hver vår tallerken og eter maten i vandrende modus fordi våre katter sirkulerer rundt, og undrer om når det er en matbit som faller ned. Kattene lever i håpet, mens eieren lever ikke opp til ferdigstilt ernæringsbehov. Stående bord er en ting. Allikevel vandrende lunsj er noe annet. Å leve med katter kan mange ganger kunne være en utfordring.
Grensene flyttes.
Etter hvert så flyttes grensene. Det som tidligere fremstå som utenkelig blir liksom ganske greit. Toleransen økes i takt med samhørigheten og delte følelser. Kattene påvirker oss! Ja, faktisk, de på virker oss.
Dette til tross for at de faktisk får sin egen mat, servert slik de ønsker det, til fastsatte tider og i rengjorte skåler. Allikevel, det er noe stort , det å kunne dele tallerken med eieren. Men, det er kanskje like stort å kunne dele erfaringer med katten som det å påtvinge katten til å godta våre valg.
