En innsiderapport – fra en utstilling! Så var vi der igjen! Matmor pakker til utstilling. Sukk! – Da skal vi nok ut å kjøre i den bilen igjen? Og deretter stappes inn i dette gitterburet. De sier det er så festlig, men ærlig talt, – jeg vet ikke helt.
En tapet av lyder.
Vel fremme blir jeg plassert i buret. Det er en grusom tapet av kattelyder og menneskestemmer. Det hele avbrytes med jevne mellomrom av en stemme fra oven som får alle folkene til å bli ganske så oppskjørtet. Man skal starte med det de kaller visning.
Hun som stryker baklengs.
Plutselig blir gitteret åpnet og jeg blir dratt ut for å fraktes til et lite bord. Der sitter det en streng dame som først titter på meg. Deretter begynner hun å krafse i pelsen min. Hun løfter meg og strekker, inspiserer og stryker baklengs. Så begynner hun plutselig å dra meg i halen for å vende den fremover til hodet. Ærlig talt, skjønner dem ingen ting, eller?
Hva skjer?
Etter en stund vifter hun på en duskepinne, før hun deretter begynner å skrive ned noe på et papir. Det lukter sprit lang vei. Hvor har jeg kommet? Hva er det som skjer? Matmor står riktignok der, men hun koser ikke med meg, bare passer på at jeg ikke stikker av.
Stemmen fra oven.
Plutselig er det hele over og jeg får lov til å slappe av litt i buret. Men så kommer stemmen fra oven igjen, og så blir jeg dratt ut av 
buret på nytt. Nå skal det strekkes og tøyes sammen med en del andre katter. En vandrende duskedame går rundt og prater en masse, føre alle rundt meg plutselig begynner å klappe.
Plassert på glattcelle.
Da var jeg vel tilbake i buret. Det hele ser ut til å bli litt roligere. Deilig. Tid for en liten lur. Men så kommer det jeg har hørt om. Med ett blir jeg hentet ut for å bli plassert på en glattcelle. UFF! Det er kaldt, å jeg lurer på hvor er de deilige putene hen? Uten for svirrer det en masse hvitkledde mennesker. Hvor har jeg kommet? Hva skjer?
De hvitkledde kommer.
Det er presis som man kan forestille seg. De hvitkledde kom for å hente meg. Stemmen fra oven sier noe, og vi blir ført ut i prosesjon.
Hjelp, – hva er det nå som skjer? Vel fremme må vi sitte på et lite rundt bord – og deretter kommer duskedamene igjen. De vifter og de titter, de stryker (helst baklengs) og de strekker og drar i svansen. Føre de går forsyner de seg av flasken på bordet og deretter gnir de seg i hendene. Så lyder stemmen fra oven igjen, nabokatten blir løftet i været og en masse mennesker begynner å klaske i hendene. (Jeg sier Lykke til!) Hjelp – jeg vil hjem!
Det er bare det at da må jeg inn i den bilen igjen!
